Helge Johnsen

Det er de små tingen som kan irritere meg. I dag var jeg på butikken for å kjøpe middag. Jeg kjente et sug i magen så jeg var kjapp inn for å finne det jeg trengte for å lage en rask middag. Det var lite med andre kunder i butikken da dette var rett før ettermiddagsrushet. Jeg gikk kjapt bort til hylla med Toro-varer, fant en kylling/svine-gryte, så gikk turen bort i kjøttdisken hvor jeg fant en pakke med svinefilet. Jeg tok en tur innom området med leskende drikke og fant meg en vellfortjent Coca Cola. Jeg har da ikke drukket brus siden forrige helg. Tok med meg en pose med hveteboller på vei til kassen.

I kassen står det en annen kunde foran meg. Kassadamen “bipper” varene til kunden raskt. Kunde ønsker å betale med kort. Når kunden drar kortet så kommer det en litt merkelig pipelyd fra selve kortterminalen. Så følger en samtale som går cirka slik:

Kassadame: Hva slags lyd var det? Kom den lyden ifra kortterminalen?
Kunde: Ja, lyden kom fra kortterminalen?
Kassadame: Ja, var det ifra kortterminalen? Jeg trodde det var en mobiltelefon.

Kassadamen ser på meg som leser en sms som jeg fikk mens jeg var inne i butikken.

Kassadamen: Ja for det hørtes ut som en mobiltelefon eller noe slikt.
Kunde: Nei lyden kom ifra kortterminalen. Rene datamaskinen dette også..
Kassadamen: Jeg trodde det var i fra en mobiltelefon eller noe slikt jeg. Står det noe i skjermen?
Kunde: Det står vent litt.
Kassadamen: Jeg har aldri hørt en slik lyd før jeg.

Jeg legger mobiltelefonen min i lommen mens kassadamen roper på en annen kassadame som hjelper en annen kunde med tippinga. Jeg kjenner suget i magen forplanter seg i kroppen.

Kassadamen: Har du hørt det komme lyd ifra kortterminalen før?
Kassadamen II: Ja, når noen trykker feil.
Kassadamen: Ja, men jeg trodde det var en mobiltelefon.
Kassadamen II: Jeg har aldri hørt en slik lyd før.
Kassadamen: Jeg trodde det var en mobiltelefon jeg..
Kunde: Det står fortsatt vennligst vent.
Kassadamen: Jeg tar å avbryter jeg så prøver vi på nytt.

Kassadamen trykker på knappene sine og gjør tydeligvis det hun har sagt. Jeg kjenner suget i magen forvanles sakte men sikkert til irritasjon. Få opp farten da. Jeg er sulten!

Kassadamen: Nå kan du trykke.
Kunden: Ja.

Kunde trykker sin kode og ting ser ut til å gå riktig for seg denne gangen.

Kassadame: Nå gikk det bedre. Ingen rare lyder nå.
Kassadame II: Hva slags kort er det du bruker?
Kunde: Vanlig VISA.
Kassadame II: Å ja.
Kassadame: Jeg har aldri hørt en slik lyd før. Jeg trodde det var en mobiltelefon jeg.

Endelig ble det min tur. Jeg dro kortet og alt gikk bra. Men hvorfor i alle dager måtte den kassadamen mase om den lyden som kom i fra kortterminalen. Kunne hun ikke bare ha avbrytt forsøket og prøvd på nytt med en gang i stedet for å mase om en lyd hun ikke hadde hørt før. Det holder å si en gang at man ikke kjente igjen lyden og at man trodde det var en mobiltelefon. Helt normalt å missforstå. Men kassadamen trengte ikke å gjenta det i annenhver setning slik at tiden drøyde ut i syv lange og syv bred. Det ble kø bak meg og vi brukte alle unødvendig lang tid på å stå i kø. Det sto ikke noe spennende på forsiden av VG eller Dagbladet heller.