Rally Norway

I helgen har det vært Rally Norway. Og Hamar har vært hovedbasen for publikum og deltagere. Så dette kunne vi ikke unngå å få med oss. Det har da aldri vært noe ønske å unngå det heller da. For det er utrolig morsomt med biler som går fort. Det kan man ikke nekte for.

Fredag:
Feberen etter ukens sykdom var ute av kroppen. Så selv om jeg hadde fri den dagen så tok jeg meg en tur på jobben for å oppdatere meg på hva som hadde skjedd de siste dagene og få gjort unna litt arbeid.

På ettermiddagen gikk turen til fjells med rennende nese og tett bihule. Foreldrene til Ida har hytte 50 meter fra SS 11 så vi var selvskrevne gjester for å få med oss moroa. Så vi var der fra fredag til lørdag. Det var en hyggelig kveld med god mat. Godt å vite at foreldrene til Ida har akseptert meg.

Utpå kvelden gikk Ida og jeg en liten tur. Vi hadde på oss hodelykter og gikk ut i stummende mørke. Det var tydelig at vi ikke var alene om å ville se rally dagen etter, for det var lys i nesten alle hyttevinduene vi så. På vår lille tur i “nabolaget” så gikk vi forbi et skilt satt opp av arrangørene av rally VM som pekte til et mobilt toalett som var satt opp i forbindelse med arrangementet. Dette fikk vi begge sykt lyst på og uten å si noe så tenkte vi at dette hadde vært litt morsomt å ha hengende på do. Vi så på hverandre og forsto fort at vi tenkte det samme.

Så etter at vi hadde gåt forbi en gang så bestemte vi oss for å stjele skiltet. Så etter å ha lyttet lenge etter andre folk. Vi skrudde av lyktene våre for at andre ikke skulle se oss og det var jo faen så mørkt der så vi måtte stå lenge for å være sikre på at andre hytteeiere ikke var ute og gikk. Vi hadde møtt noen med og uten lykter på turen allerede.

Skiltet skulle bli vårt. Så vi hoppet over snøfonna og løftet på skiltet. Da oppdager vi at skiltet er laget av tynn og myk plast. Det er godt spikret fast i pinnen som viser seg å være nesten to meter lang og uknekkelig. Vi legger hele greia på bakken med den ene enden oppå en stor isklump. Så hopper vi på pinnen som ikke viser det minste tegn til å ville knekke. Pinnen er lenger kupéen på bilen. Så skal vi klare å få det med oss må vi knekke pinnen eller rive av skiltet som er godt spikret fast.

I kampens hete kommer det gående to mennesker. Ups … ferska i “hærverk” i feilheimen. Vi står stille i stummende mørke og oppdager at det er foreldra til Ida som kommer gående. Skiltet blir liggende bak en snøvoll og vi tusler videre og går dem i møte. Later som ingenting. Gudene vet hva de trodde vi drev med der utenfor veien uten å ha på hodelyktene våre.

Kvelden går og vi bestemmer oss for å ta en kjøretur. Turen går via der bilene skal kjøre i morgensdagens etappe og opp til et lokalt samlingssted hvor det er bygdefest. Nå kommer jeg ifra “utkant Norge” selv og har da opplevd en og annen bygdefest før. Men dette tok førsteplassen i harry-opplevelse. Jeg klarer ikke å beskrive hvor lite hjemme jeg følte meg når vi gikk inn i ølteltet og fikk se de lokale heltene ha krabbet ned fra trærne og samlet seg. Huff…

Vi stakk bare hodet innom og tenkte nok det samme alle fire av oss. Så vi tok raskt turen tilbake til hytta.

Lørdag:
Endelig skal vi få se rally. Klokka er 06:20 - presis. Jeg våkner med en dundrende hodepine. Bihulene er like tette som en ubåt og det verker som f***. I tillegg er det kaldt i hytta og gårsdagens inntak av væske vil ut igjen. Tissatreng som bare tusan kryper jeg ut av soveposen og får på meg litt klær. Smetter hodelykta på hodet og går ut. Ja for det er slik at når man er på fjellet og har hytte slik hytter skal være så må man ut for å gjøre naturens gang. Det snør. Det snør som om djevelen har byttet ild mot snø og jeg har havnet i helvetes forgård. Det skal vise seg at det vil ikke slutte å snø heller. Selv om det snødde mindre eller bortimot ingenting senere på dagen.

Jeg kryper godt ned i soveposen igjen. Hodet værker og jeg angrer på at jeg ikke holdt senga hjemme pga forkjølelsen. Etter en stund sovner jeg.

Lørdagen går bra. Står opp rett før søsteren til Ida med familie kommer også. Da blir det liv med to småunger som skal ha oppmerksomhet fra mamma, pappa, bestemor, bestefar, tante og den rare “onkelen”. Alle på samme tid men til forskjellige ting.

Klokka nærmer seg midt på dagen og det er snart klart for start av etappen som går forbi hytta. Vi stiller oss opp langs veien. Jeg har med meg kamera og tenker å ta bilder. Men snøen setter en liten stopper. Jeg legger kamera i en handlepose hvor jeg river et hull til objektivet. Men snø legger seg på linsa og linsa dugger. Så det ble litt ymse kvalitet på bildene.

Men det var utrolig morsom å se bilene kjøre fort forbi da. Vi sto ca to meter ifra dem der de kjører i godt over hundre kilometer i timen. Det var ganske skremmende å se de via kamera pga at de noen meter foran oss begynte å legge opp til en sving i enden av en rettstrekke. Så som kjent så legger de opp til en bred sving ved å få sladd på bilen. Så de svinger først litt i motsatt retning av hvor svinger går for å få denne sladden. Så det så flere ganger ut som om de var på vei inn i snøfonna vi sto på.

Etter at moroa var over reiste vi tilbake til Hamar. Fikk en liten halvtime på øyet før vi dro på fest hos en kollega av Ida. Så dro vi på byen. Vi festa og hadde det morsomt. Var mye folk ute pga rally VM.

På vei hjem var vi glade vi ikke trengte å fylle bensin, med slike ville priser!

Søndag:
I dag har vi bare sovet og slappet av. Sett litt på rally på tv. Eneste lysglimtet er at formen er bedre enn hva den har vært på en hel uke. Halsen er så og si friskmeldt, ørene er bra igjen og feberen er borte. Eneste nesa og bihulene da. Snørra renner som Niagrafossen. Men det overlever jeg.